Ullevål Tennisklubb 100 år, en mikrohistorie

I jubileumsåret 2023 diskuterer Ullevål Tennisklubb om vi skal bytte dekke til Hybrid Clay? på de to grusbanene. Spørsmålet er like emosjonelt som det er praktisk og økonomisk. Kunstgrus vil utvide spilleperioden, mens klassisk grus à la den pulveriserte røde mursteinen over hvit kalkstein på Roland Garros kommer med sin egen magi. Selv om våre baner sjelden er i perfekt stand (vannpytter, søkk ved grunnlinjene, løse linjer, for mye/for lite vanning), elsker vi vår røde, autentiske grus og er skeptiske til nymotens løsninger. Denne diskusjonen er ikke ny, men ganske presis hundre år gammel.

I anledning jubileet ekskaverte vi klubbens arkiv i form av to pittoreske kofferter patinert av et tykt lag hvit mugg i en fuktig kjeller i Ullevål Hageby. Den samme pulvermuggen og levende insekter samt insekters etterlatenskaper dekket kaskadene av gulnede papirer med vakre brevhoder: styrereferater, medlemslister, turneringsoppsett, inn- og utmeldinger, søknader, takkebrev, «Skadetakst etter tysk beslagleggelse», festtelegrammer, vitnesbyrd om endeløs dugnadsinnsats, etc. Naboene har gledet og gremmet seg over den lille tennisklubben siden 1923: «Tennisbanenes skråning som vender mot Damplass er i sådan forfatning at den virker skjemmende, og ugresset frör sig til skade for gressplenen nedenfor skråningen», lød en typisk henvendelse fra mai 1933. Medlemmene har bidratt på mange måter: På 1920-tallet takkes Halfdan Ramsfjord i John Colletts allé for «de smukke og særdeles kjærkomne askebægere, som de har skjenket os og latt opsætte på vore tennisbaner».

Med unntak av Wehrmacht-beslaget dokumenterer noen døgns lesning av giftig papir sommeren 2023 kanskje først og fremst at det i tennisens verden ikke er mye nytt under solen. Men folk var tilsynelatende høfligere, hvert fall mer omstendelige før inn- og utmelding forgikk i form av autogenererte e-poster. Her følger et kort utdrag fra et langt brev til styret fra et medlem som så seg nødt til å avslutte sitt medlemskap i mai 1933: «På grunn av forskjellige forhold som jeg på et tidligere tidspunkt ikke har hatt oversikt over vil min tid bli så sterkt opptatt at jeg ikke får anledning til å spille tennis. Jeg beklager derfor å måtte melde mig ut av klubben. Skulde det sene tidspunkt for utmeldelsen skaffe klubben vanskeligheter (av økonomisk art) tør jeg be om å bli notert som eks-aktiv i inneværende år og som utmeldt fra sesongens slutt». Anmodningen ble drøftet på styremøte i juni. Da Frk. Helene Olsøn-Lunde samme sommer meddelte at også hun ønsket å melde seg ut, og samtidig etterlyste sin 2. premie fra dameturneringen i Kl. B fra året før, mottok hun et langt brev fra styret som beklaget avgjørelsen: «Dermed er vel intet å gjøre, men vi vil ikke undlate å henlede Deres oppmerksomhet på at vi allerede har påbegynt byggingen av garderobehus med sanitæropplegg, som vil stå ferdig inden 1. august i år. Vi har gåt til denne store utgift så å si utelukkende av hensyn til vore spillere utenfor Havebyen, og vilde det være hyggelig om de tok Deres beslutning op til revisjon og blev stående som medlem». Hun ble lokket med løfter om flotte skap i det nye klubbhuset, utsikt til banene fra verandaen, og servering av «the, brus, seltzer etc.», men var tilsynelatende ikke til å rokke.

Det daglige vedlikehold danner en annen permanens. Fra første stund var klubben et ytterst lokalt tiltak. «Som bekjendt maa man for at kunne optas som ordinært medlem av tennisavdelingen være bosat inden Ullevaal Haveby», som styret forklarte den 19 år gamle Else Andresen, bosatt ved Vestre Aker kirke, da hun i 1925 ønsket medlemskap. De skulle vurdere om hun kunne få status som «abonnent». Hr. Kommandersersjant Freng – bosatt i Munkedamsveien 25, down town Oslo, langt fra Ullevål Haveby – ble imidlertid våren 1924 tilbudt et månedlig honorar på 100 kr for å vedlikeholde banene frem til «sæsonens slut», med løfte om at de to banene i april 1925 vil være utbedret med et nytt dekke og i «tip top stand». Allerede i mai fikk kommandersersjanten en skriftlig reprimande fra styret: «vi blev meget skuffet over at banene ikke blev gjort istand Lørdag den 9 ds.– Med den påkjending, som banene får om søndagene, når det er godt veir, må banene, når veirforholdende tillater det, absolutt gjøres istand Lørdag. ... Spillerne beklaget sig nemlig i høie toner nu sidst Søndag over at vedlikeholdet ikke var bra.» Norsk sommer kommer med regn, og klagene fortsatte: «Det ble fra medlemshold klaget over at De ikke hadde valset banen efter det kraftige regnskyld mandag sidstleden ... det vil være indlysende for Dem at er det nogen gang valsing er paa sin plads og er nødvendig, saa er det efter kraftig regnveir». Arbeidet for «reparationer av forskjellig art som har faldt utenfor det egentlige banemesterarbeidet» overdras til gartneren hr. Sverre Gulbrann som fikk en flott attest for å ha gjort solid og rimelig vedlikehold i 1926-sesongen.

Ullevål Idrettslag ble stiftet 5. juli 1920. Da Tennisavdelingen ble stiftet 15. april 1923, inngikk idrettslaget som byggherre en avtale med Nordisk Selskap for Havekunst som entreprenør for de to planlagte banene, signert Kristiania 21. september 1923. Omkostningsoverslaget beskriver i detalj omfanget av hakket kult, koksslag, leire, støpesand og arbeidet som ble utført av selskapets gartnere.

Våren 1924 var to baner à 16x36 meter spilleklare. I juni ble fire trebenker (halvannen meter lange, à kroner 42), bestilt etter diskusjon om hvitt eller grønt var å foretrekke: «Med hensyn til farven er vi allikevel kommet frem til at den bør være hvit», konkluderte styret i juni. Benkene skulle plasseres på «plataaet over tennisbanene» mot øst. Turneringsplaner var allerede i emning, og 8. august ble benkene etterlyst: «Vi skal nemlig i den allernærmeste fremtid avholde turneringer og vilde det derfor være godt om bænkerne kunde bli utsat snarest».

I juni var klubbens «regler for tennisbanenes benyttelse» forfattet og oppslått på en tavle på banene og Hr. Distriktsingeniøren tillot å «ta det nødvendige vand til sprøitning av vore baner fra den stoppekranboks som ligger paa græsplenen mellem Bergsalleen og vort gjerde». Støping av jernrør til dette gjerdet skapte umiddelbart problemer man vil kjenne igjen hundre år senere: «At rörene gav efter for trykket, skyldes denne ualmindelig vaate sommer». Den første sommeren har klubben rundt 100 medlemmer, og mange står i kø: «Man har maattet begrænse tallet hertil da banene ikke kan avgi plads til flere». Hvert medlem kan spille to timer i uken, og etter ferietiden bare en time når det blir mørkere om kvelden: «Naar de ustadige veirforhold dertil taes i betraktning, blir spilletiden minimal». I oktober 1924 foreligger en enstemmig beslutning om å anlegge en tredje tennisbane «paa den ledige plads søndenfor Idrettslagets 2 nuværende baner», og klubben lobbet Aker Kommune for å få stanset den «paabegynte opsætning av lekeapparater paa den del av lekepladsen som tænkes anvendt til utvidelse av tennisbanen». Sommeren 1925 er den tredje banen på plass, samtlige baner er signert Hr. William Sundholm, formann i Nordisk Selskap for Havekunst. Høsten 1926 støper Sundholm – «en elskværdig og behagelig mand» – betongmurer og anlegger en 30 meter lang 1.20 m dyp grøft, ettersom den søndre side av bane sør har en tendens til å gli ut etter sterkt regn.

Fra første stund drømte man om et klubbhus: «Det er neppe sandsynlig at tennisavdelingen, av økonomiske grunde, i aar faar anledning til at anlægge garderobe», måtte man erkjenne i 1924. Med tiårsjubileet kom et nytt momentum, og 31. mars 1933 søker klubben Aker Formandskap om tillatelse til å reise et garderobehus, tegnet av arkitekt K. Bakke-Jacobsen, styremedlem og banechef, som to år tidligere hadde tegnet Vinkelgården i Majorstukrysset. Søknaden innvilges 10. mai. Klubbhuset i jernbetong skulle fremstå «diskret og rolig i terrenget», males i «rolige og pene farver», og beplanting ville gjøre det nærmest usynlig, rapporterer styrereferatene våren 1933. Kostnadene på 6000 kroner skulle skaffes «ad privat vei». Klubbhuset ble satt opp i rekordfart til jubileumssommeren 1933. Ved at man sprengte ut en grunnflate på ca 50m2 (økt til 76 m2 i dagens klubbhus, anno 2007, tegnet av Viksjøs Arkitektkontor) bidro det til å løse et problem man hadde stridd med fra første stund, nemlig at «tilsiget fra det lille höidedrag østenfor ikke er ubetydelig idet vor østligste bane stadig har været generet herav etter regnveir», som formand Olav Skarland opplyste Styret for Kristiania Havebyselskap i september 1924. I 1933 har klubben 130 medlemmer, den fjerde banen er på plass, og klubben har bare 4000 i gjeld (til Havebyselskapet).

«Det ble travle tennissesonger for de svingende racketer her i Havebyidyllen», som Jorun Brøther på vegne av klubben skrev i Rackert-Sport ved 50-årsjubileet i 1973; med henvisning til 1933, sommeren da Gudrun Christiansen ble klubbens første spiller i Wimbledon, da unge talenter vokste opp blant grønne trær og Ullevålspillerne stolt «heiste flaggene under vår store jubileumsturnering». Under tittelen «Ullevål-tennis fra takterrassen» rapporterte Dagbladet 22. august begeistret fra «den største tennisturnering som noen sinne er holdt her tillands og Ullevåltennissens ledere Olav Skarland, Bakke Jacobsen og Otto F. Hansen, redaktøren, har stridd og levet i huldsalig glede over tilslutningen». Klubbhuset ble berømmet: «folk sitter på taket og kikker ned på banene som ombord i en av de store atlanterhavskryssere». Jubileumsmiddagen fant sted lørdag 11. november 1933 i Turnhallen i St. Olavsgate: Takkebrevet fra president Einar Diesen i Norges Tennisforbund berettet at «Min hustru paastaar at det er den morsomste tennisfest hun har været med paa – og jeg maa ogsaa i dette stykke erklære meg enig med hende». Til 100-årsfesten 26. august 2023 skal vi grille helstekt lam in situ og kopiere signalflaggene på master som rederiet Wilh. Wilhelmsen lånte klubben til 1933-turneringen, i pakt med UTKs solide tradisjon for høstfester i Majorstuhusets selskapslokaler og annetsteds («smoking el. mørk dress»), med desserter som «Glace de Ulle et vål».

Banene forblir naturlig nok sentrum for aktiviteten. I april 1937 ber klubben om å få utvide banene 2 meter mot Bergsalleen – ett argument er at det vil bli mindre arbeid for Havebyens gartnere. Denne saken kom opp igjen i 1987 og vakte protester, resultatet var den gangen en 75 cm forflytning av gjerdet. I 1937 skulle alle fire baner forbedres: «vi har besluttet å gå til et helt moderne, såkalt ‘en tout cas’ dekke’» – argumentet er som alltid å få baner som tørker hurtigere etter regn og dermed gir flere effektive spilletimer, som klubbformannen forklarer Akers formandskap i april. Til tross for at en Oscar Svensson i Urtegaten 39 kunne love at «dekkene blir av de mest moderne som bygges. Regn har ingen betydning på mine dekker», vinner William Sundholm anbudet. To baner sto ferdig våren 1938, og to til 1939-sesongen: over et fast og stabilt dekke av koksgrus eller harpet slagglag, ble det lagt et «2 cm tykt hurtigtørkende en tout cas-dekke av norske materialer som planeres og rulles til banen danner et jevnt og fast dekke».

Neste vår ble Norge okkupert. I 1940 og 1941 gikk livet tilsynelatende sin vante gang i klubben; landskapsgartner Sundholm leverte sine regninger for «vårpussing og istandsettelse av tennisbanene» de to første krigsårene, og til juni 1942 har han bestilt en stor forsyning «tennisbanemel» fra Alna Teglverk i Østre Aker. 4. juni 1942 ble anlegget beslaglagt av Tysk flåtekommando og brukt til «lagring av klær i 3 brakker, med kjeller og garasje». Frigjøringen bød på nye problemer: «Etter krigens opphör ble anlegget inntatt av hjemmestyrkene, som fortsatte utover sommeren 1945 til hösten, hvoretter D.K.Ö. flyttet inn i barakkene, og installerte vaskeri samme sted. Vi sto makteslöse til å forhindre dette, og først den 1. mai 1946 er anlegget frigjort.» Håpet var å få to av banene i spillbar stand mot slutten av sesongen 1946. Etter omfattende korrespondanse om skadetakst og lånegarantier, mottar klubben i august 1946 et bidrag på 12 000 til delvis istandsettelse og først i oktober 1948 20 000 fra Justisdepartementet og en sjekk på 8000 fra Oslo Kommune, Oppgjørskontoret avd. Aker «til erstatning av vårt tilgodehavende for utlegg i anledning gjenreisningen av tennisbanene». Styret og medlemmene nedla et kolossalt arbeid for å rekonstruere det ramponerte anlegget, som dokumentert i mappen «Ad. Tysk beslagleggelse av våre tennisbaner.»

Fast forward: I juni 1980 fikk Ullevål Tennisklubb et tilskudd på 150 000 kroner i tippemidler til å oppføre en plasthall. Det finnes en søknad fra 1990 om oppføring av ny plasthall. Om det var en eller to plasthaller forut for vår nåværende boble er vi usikre på. Uansett, hver april og september får en hard kjerne blant klubbens 280 medlemmer denne boblen ned og opp, i en komisk koordineringsøvelse rundt et slags pneumatisk mirakel. Når transformasjonen av de to banene mot sør til hard court-baner fant sted, er fremdeles et mysterium. Vi må anta at den radikale endringen var ledsaget av heftige debatter.

En fyldigere fremstilling av klubbens historie krever mer arkivforskning eller kanskje snarere gode medlemmers minnearbeid. De to koffertene dekker klubbens historie til 1950-tallet. Søker man i avisarkiver kommer man straks til de legendariske brødrene Quande – som i denne tilfeldig valgte overskriften «Strålende innsats av Quande-brødrene fra Ullevåls egen Tennisklubb», Akersposten 1. juli 1974. Sammen med mange andre trofaste spillere er brødrene Quande levende arkiver.

«Banen er som en kjær felleseiendom», skrev Dagbladet til 10-årsjubileet i 1933: «I en helt annen grad en annen steds er tennisbanene i Ullevål Haveby befolkningens eiendom». Mange tror at tennis er en snobbete sport. Ullevål Tennisklubb er en ikke spesielt ambisiøs og en ytterst usnobbete klubb, der man i hundre år har strevd med leire, knust tegl, regn, ugress og betongråte, og et nydelig sted på denne jord for en tennismatch. Siste ord i Dagbladet- reportasjen 1933 fastslo at «ennå er ikke gjelden i penger så stor» at ikke klubben «kan se fremtiden lyst i møte». Neste akt er, som alltid, diskusjonen om nytt banedekke, men kanskje er den nye flotte valsen et generøst medlem forærte oss i den værrike sommersesongen 2023, akkurat det vi trenger for å holde liv i de kjære grusbanene.

Gratulerer til klubben!

Mari Lending og Thomas McQuillan, hhv. styreleder og banesjef, Ullevål Tennisklubb